Stille morgenstund

Stille morgenstund

Sol fra skyfri himmel

Speilblank sjø

Nykokt kaffe ute i det fri

Rhododendron i blomst

Ro til å kjenne glede

Vente litt

Bare bli

Før stunden er forbi

Lys for døde barn og unge

En sorgtung mor kommer mot meg, hennes døde barn skulle fylt ett år i dag. Barnet hun elsker over alt på jord er dødt. Barnet som kun fikk leve noen få timer. Sorgen er tung å bære og mennesker hun kjenner krysser gaten for å unngå å møte henne. Når hun likevel møter noen unngår de å snakke om det hun aller helst vil snakke om, det eneste hennes tanker er fylt av: sitt døde barn som aldri fikk oppleve sin første fødselsdag.

En far sitter på en benk i parken, han stirrer tomt fremfor seg og spekulerer på om han skal orke å gå tilbake til arbeidet sitt igjen eller om det i det hele tatt er noen mening i å leve mer.
I dag er det to år siden ulykken, da hans 4-åring omkom fordi han på uforklarlig vis havnet under traktorhjulet da de skulle hjelpe foreldrene hans på hjemgården.
Faren bærer på en smerte som setter sitt preg på hele hans tilværelse. Han føler skyld og skam blandet med sorg og savn som er mer enn et menneske kan greie. Barnet hans er dødt og han får aldri se det igjen.

Et foreldrepar har nyss fått beskjed om at deres 17-åring er omkommet, omstendighetene er enda uklare, men det er mistanke om en kriminell handling.

De har akkurat hatt en diskusjon om de kanskje skal flytte fra hverandre nå når barna er blitt såpass store.
En kaffekopp går i golvet med et knas, et skrik og: ”nei det er ikke sant!”
De kan ikke fatte det, han stakk jo akkurat hodet innom døra og slengte kjekt med leppa. Moren husker at hun småkjeftet litt da han dro. Så farer hun opp og begynner å romstere med oppvasken tilsynelatende uanfektet av meldingen de akkurat har fått. Faren tar til tårene og stikker ut i garasjen. Det kan ikke være sant, han kommer nok snart hjem igjen.

I morgen er det nye foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler, venner og bekjente som opplever at et barn eller en ungdom dør. Årsakene og omstendighetene er utallige og skjebnene uendelig mange. Reaksjonene likeså, og sjokket, sorgen, savnet og den uendelige smerten er ikke til å bære. Livet blir snudd på hodet og man må ta valg man kanskje aldri hadde forestilt seg å måtte ta. Venner man trodde man hadde, blir borte, mens nye kanskje kommer til.

Å bære sitt eget barn til graven er naturstridig. I vestens velferdssamfunn har vi fjernet oss fra virkeligheten på en måte som gjør oss enda mer sårbare når vi blir rammet av slike familiære katastrofer.

Lirosa våger den påstand at døden er et tabubelagt emne. Spesielt når omstendighetene er tragiske eller vonde.
Det er akseptert at gamle og syke mennesker som er ”mette av dage” dør. De kan vi snakke om og minnes med respekt. Men når døden inntreffer på upassende tidspunkt er de liksom ikke lov å nevne, med unntak av den første tiden etterpå eller i spesielle sammenhenger. Sine døde barn skal man ikke snakke høyt om heller ikke de som tok sitt eget liv eller omkom i altfor ung alder under andre tragiske omstendigheter.

Paradokset er at det er dem man egentlig har mest behov for å snakke om og regne med.
Hvis vi kan ta de døde barna med oss på en normalisert måte i hverdagen vil sorgen være lettere å bære.

Hvis det er aksept for å synliggjøre sorgene uten å bli møtt med fordom og taushet eller sårende kommentarer gjør det livet levelig.
De som tør å vise åpenhet fortjener å bli møtt med omsorg og respekt.

Derfor har lirosa i dag tent lys for alle døde barn og unge.

Hvorfor?

Hvorfor vil mange voksne absolutt putte søtsaker og kaker og fingre og ting de selv har lyst på, i munnen på babyer og små barn?

Hvorfor introduserer man sjokolade, saft og brus samt annen unyttig føde for unger som enda ikke har behov eller eget ønske om slikt?

Velkommen til lirosas spinnerier

Med behov for en ytringsside som dreier seg om annet og mer enn strikkespinn og kreativitet ønskes herved nye lesere velkommen til lirosas tanker og spinnerier.

Mangt og mye engasjerer og stjeler energi samt flytter fokus bort fra de positive tingene i livet.

Urettferdighet, enkeltes tilsynelatende manglende evne til omsorg og forståelse for andre som kanskje ikke har det så greit, maktapparatetes "overkjøring" av individer hvor omstendighetene tilsier at man burde utvist romslighet og "sunt bondevett" i stedet for å følge byråkratiske regler er blant sakene lirosa ønsker å fokusere på.

Lirosa vil sette spørsmålstegn ved samfunnssaker og menneskelige forhold.

I tillegg kan det komme små drypp av hverdagslige hendelser som sett i større perspektiv likevel vil kunne konkludere med at alt henger i hop og at helheten kan være viktigere enn hensynet til den enkelte. Stort sett alle lirosas funderinger og betraktninger konkluderer med at det å være ærlig både overfor seg selv og andre er løsningen på det meste: SÅ ENKELT, -MEN LIKEVEL SÅ VANSKELIG.