fredag 19. juni 2009

Lys for døde barn og unge

En sorgtung mor kommer mot meg, hennes døde barn skulle fylt ett år i dag. Barnet hun elsker over alt på jord er dødt. Barnet som kun fikk leve noen få timer. Sorgen er tung å bære og mennesker hun kjenner krysser gaten for å unngå å møte henne. Når hun likevel møter noen unngår de å snakke om det hun aller helst vil snakke om, det eneste hennes tanker er fylt av: sitt døde barn som aldri fikk oppleve sin første fødselsdag.


En far sitter på en benk i parken, han stirrer tomt fremfor seg og spekulerer på om han skal orke å gå tilbake til arbeidet sitt igjen eller om det i det hele tatt er noen mening i å leve mer.
I dag er det to år siden ulykken, da hans 4-åring omkom fordi han på uforklarlig vis havnet under traktorhjulet da de skulle hjelpe foreldrene hans på hjemgården.
Faren bærer på en smerte som setter sitt preg på hele hans tilværelse. Han føler skyld og skam blandet med sorg og savn som er mer enn et menneske kan greie. Barnet hans er dødt og han får aldri se det igjen.
Et foreldrepar har nyss fått beskjed om at deres 17-åring er omkommet, omstendighetene er enda uklare, men det er mistanke om en kriminell handling.
De har akkurat hatt en diskusjon om de kanskje skal flytte fra hverandre nå når barna er blitt såpass store.
En kaffekopp går i golvet med et knas, et skrik og: ”nei det er ikke sant!”
De kan ikke fatte det, han stakk jo akkurat hodet innom døra og slengte kjekt med leppa. Moren husker at hun småkjeftet litt da han dro. Så farer hun opp og begynner å romstere med oppvasken tilsynelatende uanfektet av meldingen de akkurat har fått. Faren tar til tårene og stikker ut i garasjen. Det kan ikke være sant, han kommer nok snart hjem igjen.


I morgen er det nye foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler, venner og bekjente som opplever at et barn eller en ungdom dør. Årsakene og omstendighetene er utallige og skjebnene uendelig mange. Reaksjonene likeså, og sjokket, sorgen, savnet og den uendelige smerten er ikke til å bære. Livet blir snudd på hodet og man må ta valg man kanskje aldri hadde forestilt seg å måtte ta. Venner man trodde man hadde, blir borte, mens nye kanskje kommer til.
Å bære sitt eget barn til graven er naturstridig. I vestens velferdssamfunn har vi fjernet oss fra virkeligheten på en måte som gjør oss enda mer sårbare når vi blir rammet av slike familiære katastrofer.


Lirosa våger den påstand at døden er et tabubelagt emne. Spesielt når omstendighetene er tragiske eller vonde.
Det er akseptert at gamle og syke mennesker som er ”mette av dage” dør. De kan vi snakke om og minnes med respekt. Men når døden inntreffer på upassende tidspunkt er de liksom ikke lov å nevne, med unntak av den første tiden etterpå eller i spesielle sammenhenger. Sine døde barn skal man ikke snakke høyt om heller ikke de som tok sitt eget liv eller omkom i altfor ung alder under andre tragiske omstendigheter.

Paradokset er at det er dem man egentlig har mest behov for å snakke om og regne med.
Hvis vi kan ta de døde barna med oss på en normalisert måte i hverdagen vil sorgen være lettere å bære.
Hvis det er aksept for å synliggjøre sorgene uten å bli møtt med fordom og taushet eller sårende kommentarer gjør det livet levelig.
De som tør å vise åpenhet fortjener å bli møtt med omsorg og respekt.
Derfor har lirosa i dag tent lys for alle døde barn og unge.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...