Å tjene til livets brød

Arbeider man ærlig, hardt og målbevisst og greier å skaffe overskudd til seg selv og sin bedrift,

blir man lett uglesett og et offer for negativ omtale.

Vinner man derimot en skikkelig pengeslump i et lotteri er man helt.

Arbeider man ærlig, hardt og målbevisst, men uten å lykkes,

er man en sliter og en taper.

Har man ikke mulighet til å slite å jobbe fordi man er syk eller rammet er man en belastning.

Hvem er det som dømmer?

Hvem er det som vet?

Hva om vi kunne utnytte de positive ressursene i hvert enkelt menneske til beste for alle?

Klikk Klakk og Snikk Snakk -i korridorene....

I små og store samfunn, på arbeidsplasser og i ulike sosiale settinger, ser det ut til at menneskene har et slags ubestemmelig behov for å danne klikker, utestenge noen fra det gode selskap eller i det minste la være å involvere. Noe usynlig og udefinerbart som ligger imellom, der en eller flere sterke personligheter fremstår som en type leder(e) for den aktuelle klikk eller gruppe. Her kan det herske til dels sterke meninger og holdninger om hva man bør eller ikke bør gjøre, eller hvordan man kan kle seg eller oppføre seg for å bli akseptert som like mye verdt som de andre.

Et offer for negativ omtale eller negative holdninger fra folk flest kan hende lider uforskyldt.
Den som dømmer har sjelden tatt seg tid til å søke forklaringer eller se grunner for at noen gjør som de gjør eller er som de er.
Det finnes alltid en historie og ingen historie er lik.
Menneskene er ulike og unike. Hvert liv har en personlighet eller sjel og en bakgrunn og historie som kan forklare hvorfor man er som man er. Mange vet det ikke selv engang så hvordan kan andre vite?
Et gammelt ordtak: Døm ingen før du har gått ti mil i hans sko. Det bør vi aldri glemme når vi påberoper oss retten til å dømme et annet menneske for hva det er eller gjør.

Hvem er du som mener deg berettiget til å kritisere andres gjøren og laden?

Hvem er du som opphøyer deg selv, gjerne på bekostning av noen som ikke er tilstede?

Hvem er du som liker å uttale noe negativt om noen som ikke er som deg?

Hvem er du som mener å ha innsikt i en annens liv og virke og derfor har rett til å dømme?

Hvem er du som kritiserer og dømmer uten å spørre hvorfor?

Hvem er du og hva slags liv lever du når du har behov for å rakke ned på en annen?

Hvem er du og hvilken rett har du?

Hvordan kan du?

Hvordan har du det?

Egentlig???….

En kjøkkenbenk til besvær

På kjøkkenbenken hoper det seg raskt og alltid opp med en hel masse saker og ting, papirer og alt som man må legge fra seg et sted og ikke riktig vet hvor, når man står der med de ulike sakene i hendene. Ingen familiemedlemmer er bedre eller verre en noen annen, men det er de færreste som tar seg på tak å rydde og plukke opp etter seg slik at de respektive dingsene får plass der de egentlig hører hjemme. Et forferdelig og grusomt rot som kan psyke ned den sterkeste sjel, og kjøkkenbenken fremstår som et synlig og skamfullt symbol på vår grenseløse overflod i vår del av verden.

Det er ikke bare på kjøkkenbenken det hoper seg opp, men stort sett overalt og hvem har tid og ork til å fjerne alt det redselsfulle rotet som vi strengt tatt ikke engang har bruk for?

En god gammeldags husmor kanskje som steller og rydder og vasker og lager mat fra bunnen av og ikke trenger å bekymre seg for annet enn familiens og boligens ve og vel. Innimellom glimter hun til med sitt nærvær og med et skippertak der det enkleste bare er å skufle alt rett i søpla, for hvem er det som savner noe når alt kommer til alt? Vi kjøper jo bare nytt hele tiden likevel så snart vi har lyst på noe. Og har vi ikke penger akkurat da, så handler vi på krita for alle behov skal tilfredstilles nå og med det samme. En stakket stund er alt såre vel og kjøkkenbenken kan fremstå som et glansbilde fra en svunnen tid eller et bilde fra en interiørkatalog.

Akk, så lenge det varer.

Den gode må lide, den onde går fri.

Om man blir utsatt for forbrytelser, overgrep, tragedier eller andre hendelser der en annen part i utgangspunktet kan klandres, kan man til en viss grad oppnå noe sympati, medfølelse eller engasjement umiddelbart hvis hendelsen er såpass spesiell at den rører ved noe i det enkelte mennesket.

Selv om det skulle finnes et hjelpeapparat som burde ta tak i enkeltsaker og sørge for at rettferdigheten og godheten skjer fyllest blotner ofte det hele bort etter en tid, og når tiden går blir det liksom glemt og den som er "offer" må selv sørge for å bearbeide sine følelser slik at de blir til å leve med.
Hvis man ikke greier det kan hele livet til en i utgangspunktet uskyldig, være ødelagt.

Har man ressurser og viten og vilje til å legge ned stort følelsmessig arbeid for å bearbeide og la følelsene slippe og ende opp med tilgivelse og forsoning er det antakelig den eneste veien å gå, for å slippe å føle seg rammet.
Urettferdigheten er at uansett er det offeret som må bære straffen, mens forbryteren går fri.


Les: Den gode må lide mens den onde går fri!