Den gode må lide, den onde går fri.

Om man blir utsatt for forbrytelser, overgrep, tragedier eller andre hendelser der en annen part i utgangspunktet kan klandres, kan man til en viss grad oppnå noe sympati, medfølelse eller engasjement umiddelbart hvis hendelsen er såpass spesiell at den rører ved noe i det enkelte mennesket.

Selv om det skulle finnes et hjelpeapparat som burde ta tak i enkeltsaker og sørge for at rettferdigheten og godheten skjer fyllest blotner ofte det hele bort etter en tid, og når tiden går blir det liksom glemt og den som er "offer" må selv sørge for å bearbeide sine følelser slik at de blir til å leve med.
Hvis man ikke greier det kan hele livet til en i utgangspunktet uskyldig, være ødelagt.

Har man ressurser og viten og vilje til å legge ned stort følelsmessig arbeid for å bearbeide og la følelsene slippe og ende opp med tilgivelse og forsoning er det antakelig den eneste veien å gå, for å slippe å føle seg rammet.
Urettferdigheten er at uansett er det offeret som må bære straffen, mens forbryteren går fri.


Les: Den gode må lide mens den onde går fri!