Vårherre har atter engang, Hentet de Vakreste Blomstene han fant…

Vi vet at Sorgsmerten er Uendelig Stor

Vi vet det er ei altfor Tung Bør å Bære

Vi vet at Livet er snudd Fullstendig på Hodet

og at ingenting mer blir som før

Vi vet det kommer Vonde Dager

Vi vet det kommer Tunge År

Savn, Sorg, Sinne, Hat og mange Tårer

som andre ikke alltid forstår

Når Livet snur seg så Ufattelig Hjerteløst

Urettferdigheten rammer så Nådeløst

Skal man Forsøke å Gå, finne sin egen Sti

Lære seg å Leve Livet helt på Nytt

Det skal komme en Dag

Da det igjen vil være Mulig

Både å Smile og Le

På en måte der Hele Hjertet er med

Lirosa –jula 2011

Avisoppslag og reaksjoner

En av våre lokalaviser har den senere tid hatt fokus på trafikkdøden på nordtrønderske veier. Sterkt lesestoff der et av hovedoppslagene synliggjorde hver eneste døde de siste ti år.

For oss som er rammet, noe vi alle er på en eller annen måte,kan slike oppslag vekke voldsomme følelser og reaksjoner. Spesiellt om man har mistet en av sine aller nærmeste, vil store medieoppslag gjøre noe med oss enten vi vil eller ikke. Smerten over tapet, sorgen og savnet; alt blir forsterket når man får et omfattende fokus på slike lidelser.

Når vi mister noen vi er glad i, som står oss nær og som vi ikke hadde forestillt oss at skulle blitt borte så brått, er det mye sorgarbeide som skal arbeides igjennom. Mange trafikkdøde er barn og unge som absolutt skulle fått leve i mange mange år, og vi som sitter igjen må etter beste evne lære oss å leve med sorgsmerten. For livet går videre tross alt, livet for oss som lever er der, selv om det er vondt.

For at mennesker som lever i sorg og krise skal kunne bli respektert på en god måte er det viktig å sette fokus på hvordan man har det, og hvilke følelser som settes i sving. Det er viktig at allmenheten får kjennskap til hvordan ulike sorger kan utarte seg, slik at vi kan være bedre medmennesker for hverandre. Derfor må også vi som er rammet tåle å høre om andres sorger, vi må torde å kjenne på egne følelser og vi må akseptere at media bringer vanskelig stoff frem i lyset.

Om vi som er rammet får muligheten til å forberede oss i forkant, er det litt lettere å takle. Her vil lirosa gi ros til Trønderavisa som tok seg tid til å ta kontakt med alle nærmeste pårørende på forhånd, slik at vi hadde en mulighet til mentalt å forberede oss på dette voldsomme fokuset som skulle komme. Riktignok var nok avisas hensikt med sin kontaktrunde i utgangspunket å be om tillatelse til å trykke bilder av våre døde, men allikevel; det at de tok seg tid, og etter beste evne viste omsorg og respekt har nok betydd umåtelig mer enn de delvis stotrende journalistene sannsynligvis var klar over. Men nå vet dere; alle som leser dette: vi som har mistet, glemmer det aldri, vi lever med smerten hver eneste dag,selv om årene skaper avstand til hendelsen og andre, tilsynelatende glemmer.

Derfor er det så viktig at media tar ansvar slik Trønderavisa gjorde i forbindelse med denne saken. Gir oss muligheten til å være litt forberedt.

Så håper vi og krysser fingre og tær og alt vi har om at mediefokuset vil være med på å hindre nye dødsulykker på norske veier, slik at liv kan bli spart.

Lys for døde barn og unge

En sorgtung mor kommer mot meg, hennes døde barn skulle fylt ett år i dag. Barnet hun elsker over alt på jord er dødt. Barnet som kun fikk leve noen få timer. Sorgen er tung å bære og mennesker hun kjenner krysser gaten for å unngå å møte henne. Når hun likevel møter noen unngår de å snakke om det hun aller helst vil snakke om, det eneste hennes tanker er fylt av: sitt døde barn som aldri fikk oppleve sin første fødselsdag.

En far sitter på en benk i parken, han stirrer tomt fremfor seg og spekulerer på om han skal orke å gå tilbake til arbeidet sitt igjen eller om det i det hele tatt er noen mening i å leve mer.
I dag er det to år siden ulykken, da hans 4-åring omkom fordi han på uforklarlig vis havnet under traktorhjulet da de skulle hjelpe foreldrene hans på hjemgården.
Faren bærer på en smerte som setter sitt preg på hele hans tilværelse. Han føler skyld og skam blandet med sorg og savn som er mer enn et menneske kan greie. Barnet hans er dødt og han får aldri se det igjen.

Et foreldrepar har nyss fått beskjed om at deres 17-åring er omkommet, omstendighetene er enda uklare, men det er mistanke om en kriminell handling.

De har akkurat hatt en diskusjon om de kanskje skal flytte fra hverandre nå når barna er blitt såpass store.
En kaffekopp går i golvet med et knas, et skrik og: ”nei det er ikke sant!”
De kan ikke fatte det, han stakk jo akkurat hodet innom døra og slengte kjekt med leppa. Moren husker at hun småkjeftet litt da han dro. Så farer hun opp og begynner å romstere med oppvasken tilsynelatende uanfektet av meldingen de akkurat har fått. Faren tar til tårene og stikker ut i garasjen. Det kan ikke være sant, han kommer nok snart hjem igjen.

I morgen er det nye foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler, venner og bekjente som opplever at et barn eller en ungdom dør. Årsakene og omstendighetene er utallige og skjebnene uendelig mange. Reaksjonene likeså, og sjokket, sorgen, savnet og den uendelige smerten er ikke til å bære. Livet blir snudd på hodet og man må ta valg man kanskje aldri hadde forestilt seg å måtte ta. Venner man trodde man hadde, blir borte, mens nye kanskje kommer til.

Å bære sitt eget barn til graven er naturstridig. I vestens velferdssamfunn har vi fjernet oss fra virkeligheten på en måte som gjør oss enda mer sårbare når vi blir rammet av slike familiære katastrofer.

Lirosa våger den påstand at døden er et tabubelagt emne. Spesielt når omstendighetene er tragiske eller vonde.
Det er akseptert at gamle og syke mennesker som er ”mette av dage” dør. De kan vi snakke om og minnes med respekt. Men når døden inntreffer på upassende tidspunkt er de liksom ikke lov å nevne, med unntak av den første tiden etterpå eller i spesielle sammenhenger. Sine døde barn skal man ikke snakke høyt om heller ikke de som tok sitt eget liv eller omkom i altfor ung alder under andre tragiske omstendigheter.

Paradokset er at det er dem man egentlig har mest behov for å snakke om og regne med.
Hvis vi kan ta de døde barna med oss på en normalisert måte i hverdagen vil sorgen være lettere å bære.

Hvis det er aksept for å synliggjøre sorgene uten å bli møtt med fordom og taushet eller sårende kommentarer gjør det livet levelig.
De som tør å vise åpenhet fortjener å bli møtt med omsorg og respekt.

Derfor har lirosa i dag tent lys for alle døde barn og unge.

Velkommen til lirosas spinnerier

Med behov for en ytringsside som dreier seg om annet og mer enn strikkespinn og kreativitet ønskes herved nye lesere velkommen til lirosas tanker og spinnerier.

Mangt og mye engasjerer og stjeler energi samt flytter fokus bort fra de positive tingene i livet.

Urettferdighet, enkeltes tilsynelatende manglende evne til omsorg og forståelse for andre som kanskje ikke har det så greit, maktapparatetes "overkjøring" av individer hvor omstendighetene tilsier at man burde utvist romslighet og "sunt bondevett" i stedet for å følge byråkratiske regler er blant sakene lirosa ønsker å fokusere på.

Lirosa vil sette spørsmålstegn ved samfunnssaker og menneskelige forhold.

I tillegg kan det komme små drypp av hverdagslige hendelser som sett i større perspektiv likevel vil kunne konkludere med at alt henger i hop og at helheten kan være viktigere enn hensynet til den enkelte. Stort sett alle lirosas funderinger og betraktninger konkluderer med at det å være ærlig både overfor seg selv og andre er løsningen på det meste: SÅ ENKELT, -MEN LIKEVEL SÅ VANSKELIG.