Det er ikke bare på kjøkkenbenken det hoper seg opp, men stort sett overalt og hvem har tid og ork til å fjerne alt det redselsfulle rotet som vi strengt tatt ikke engang har bruk for?
En god gammeldags husmor kanskje som steller og rydder og vasker og lager mat fra bunnen av og ikke trenger å bekymre seg for annet enn familiens og boligens ve og vel. Innimellom glimter hun til med sitt nærvær og med et skippertak der det enkleste bare er å skufle alt rett i søpla, for hvem er det som savner noe når alt kommer til alt? Vi kjøper jo bare nytt hele tiden likevel så snart vi har lyst på noe. Og har vi ikke penger akkurat da, så handler vi på krita for alle behov skal tilfredstilles nå og med det samme. En stakket stund er alt såre vel og kjøkkenbenken kan fremstå som et glansbilde fra en svunnen tid eller et bilde fra en interiørkatalog.
Akk, så lenge det varer.
Urettferdighet, enkeltes tilsynelatende manglende evne til omsorg og forståelse for andre som kanskje ikke har det så greit, maktapparatetes "overkjøring" av individer hvor omstendighetene tilsier at man burde utvist romslighet og "sunt bondevett" i stedet for å følge byråkratiske regler er blant sakene 
I tillegg kan det komme små drypp av hverdagslige hendelser som sett i større perspektiv likevel vil kunne konkludere med at alt henger i hop og at helheten kan være viktigere enn hensynet til den enkelte. Stort sett alle lirosas funderinger og betraktninger konkluderer med at det å være ærlig både overfor seg selv og andre er løsningen på det meste: SÅ ENKELT, -MEN LIKEVEL SÅ VANSKELIG.
