Spinnerier
-om livet og døden og alt imellom, etikk og moral og dobbeltmoral...
torsdag 29. desember 2011
Vårherre har atter engang, Hentet de Vakreste Blomstene han fant…
tirsdag 10. mai 2011
Forenklet forelegg
Situasjonen var som følger: Med en mindreårig passasjer førte jeg bilen noen få meter fra en butikk til en annen, farten var vel ca. 20 km/t. Nesten før vi rakk å komme igang sto den gule vesten like ved et lyskryss og gjorde stoppetegn. Sakte rullende mot ham, med åpent vindu fikk min passasjer det travelt med å feste bilbeltet som han, under alle andre normale omstendigheter ALLTID og med den største selvfølgelighet setter på seg når vi skal ut å kjøre bil, og som føreren alltid, bare akkurat ikke denne ene gangen, etterspør innen vi setter hjulene igang: "Har du/dere husket selene nå da?"
"Vi kommer fra UP, og har bilbeltekontroll" -sa den gule vesten, "Vi har observert at din passasjer som er under 16 år ikke hadde bilbelte på seg, vi ser at han har det nå, men du som sjåfør av en mindreårig passasjer er ansvarlig."
"Uff a meg og beklager, det var en glipp og det skal aldri skje igjen"
Det var bare å legge seg flat, ikke finnes det noen unnskyldning heller, men sure penger er det, ekstra sure nettopp fordi det var et engangstilfelle, en menneskelig glipp som i prinsippet kune vært mye farligere hvis vi hadde kjørt i stor fart på en annen veg enn med sneglefart noen få meter midt i byens gater.
Lærer vi av slike situasjoner at vi skal bruke bilbeltet for å unngå å bli tatt, eller lærer vi at vi skal bruke bilbeltet fordi det er farlig uten?
mandag 9. mai 2011
Avisoppslag og reaksjoner
For oss som er rammet, noe vi alle er på en eller annen måte,kan slike oppslag vekke voldsomme følelser og reaksjoner. Spesiellt om man har mistet en av sine aller nærmeste, vil store medieoppslag gjøre noe med oss enten vi vil eller ikke. Smerten over tapet, sorgen og savnet; alt blir forsterket når man får et omfattende fokus på slike lidelser.
Når vi mister noen vi er glad i, som står oss nær og som vi ikke hadde forestillt oss at skulle blitt borte så brått, er det mye sorgarbeide som skal arbeides igjennom. Mange trafikkdøde er barn og unge som absolutt skulle fått leve i mange mange år, og vi som sitter igjen må etter beste evne lære oss å leve med sorgsmerten. For livet går videre tross alt, livet for oss som lever er der, selv om det er vondt.
For at mennesker som lever i sorg og krise skal kunne bli respektert på en god måte er det viktig å sette fokus på hvordan man har det, og hvilke følelser som settes i sving. Det er viktig at allmenheten får kjennskap til hvordan ulike sorger kan utarte seg, slik at vi kan være bedre medmennesker for hverandre. Derfor må også vi som er rammet tåle å høre om andres sorger, vi må torde å kjenne på egne følelser og vi må akseptere at media bringer vanskelig stoff frem i lyset.
Om vi som er rammet får muligheten til å forberede oss i forkant, er det litt lettere å takle. Her vil lirosa gi ros til Trønderavisa som tok seg tid til å ta kontakt med alle nærmeste pårørende på forhånd, slik at vi hadde en mulighet til mentalt å forberede oss på dette voldsomme fokuset som skulle komme. Riktignok var nok avisas hensikt med sin kontaktrunde i utgangspunket å be om tillatelse til å trykke bilder av våre døde, men allikevel; det at de tok seg tid, og etter beste evne viste omsorg og respekt har nok betydd umåtelig mer enn de delvis stotrende journalistene sannsynligvis var klar over. Men nå vet dere; alle som leser dette: vi som har mistet, glemmer det aldri, vi lever med smerten hver eneste dag,selv om årene skaper avstand til hendelsen og andre, tilsynelatende glemmer.
Derfor er det så viktig at media tar ansvar slik Trønderavisa gjorde i forbindelse med denne saken. Gir oss muligheten til å være litt forberedt.
Så håper vi og krysser fingre og tær og alt vi har om at mediefokuset vil være med på å hindre nye dødsulykker på norske veier, slik at liv kan bli spart.
lørdag 29. mai 2010
Giftermål og kritiske røster
søndag 27. september 2009
Å tjene til livets brød

onsdag 23. september 2009
Klikk Klakk og Snikk Snakk -i korridorene....
Et offer for negativ omtale eller negative holdninger fra folk flest kan hende lider uforskyldt.
Den som dømmer har sjelden tatt seg tid til å søke forklaringer eller se grunner for at noen gjør som de gjør eller er som de er.
Det finnes alltid en historie og ingen historie er lik.
Menneskene er ulike og unike. Hvert liv har en personlighet eller sjel og en bakgrunn og historie som kan forklare hvorfor man er som man er. Mange vet det ikke selv engang så hvordan kan andre vite?
Et gammelt ordtak: Døm ingen før du har gått ti mil i hans sko. Det bør vi aldri glemme når vi påberoper oss retten til å dømme et annet menneske for hva det er eller gjør.
Hvem er du som mener deg berettiget til å kritisere andres gjøren og laden?
Hvem er du som opphøyer deg selv, gjerne på bekostning av noen som ikke er tilstede?
Hvem er du som liker å uttale noe negativt om noen som ikke er som deg?
Hvem er du som mener å ha innsikt i en annens liv og virke og derfor har rett til å dømme?
Hvem er du som kritiserer og dømmer uten å spørre hvorfor?
Hvem er du og hva slags liv lever du når du har behov for å rakke ned på en annen?
Hvem er du og hvilken rett har du?
Hvordan kan du?
Hvordan har du det?
Egentlig???….


søndag 20. september 2009
En kjøkkenbenk til besvær

Det er ikke bare på kjøkkenbenken det hoper seg opp, men stort sett overalt og hvem har tid og ork til å fjerne alt det redselsfulle rotet som vi strengt tatt ikke engang har bruk for?
En god gammeldags husmor kanskje som steller og rydder og vasker og lager mat fra bunnen av og ikke trenger å bekymre seg for annet enn familiens og boligens ve og vel. Innimellom glimter hun til med sitt nærvær og med et skippertak der det enkleste bare er å skufle alt rett i søpla, for hvem er det som savner noe når alt kommer til alt? Vi kjøper jo bare nytt hele tiden likevel så snart vi har lyst på noe. Og har vi ikke penger akkurat da, så handler vi på krita for alle behov skal tilfredstilles nå og med det samme. En stakket stund er alt såre vel og kjøkkenbenken kan fremstå som et glansbilde fra en svunnen tid eller et bilde fra en interiørkatalog.
Akk, så lenge det varer.
tirsdag 1. september 2009
Den gode må lide, den onde går fri.
Selv om det skulle finnes et hjelpeapparat som burde ta tak i enkeltsaker og sørge for at rettferdigheten og godheten skjer fyllest blotner ofte det hele bort etter en tid, og når tiden går blir det liksom glemt og den som er "offer" må selv sørge for å bearbeide sine følelser slik at de blir til å leve med.
Hvis man ikke greier det kan hele livet til en i utgangspunktet uskyldig, være ødelagt.
Har man ressurser og viten og vilje til å legge ned stort følelsmessig arbeid for å bearbeide og la følelsene slippe og ende opp med tilgivelse og forsoning er det antakelig den eneste veien å gå, for å slippe å føle seg rammet.
Urettferdigheten er at uansett er det offeret som må bære straffen, mens forbryteren går fri.

tirsdag 28. juli 2009
Hjelp når man trenger?
mandag 20. juli 2009
Lirosa blomstrer...

Lenge står rosebusken uten synlige tegn på knopper til blomstring, en dag kan man såvidt skimte en knopp eller to, så helt plutselig skjer det liksom som en eksplosjon: roser springer ut overalt og de rene hvite blomstene som hver for seg er svært så enkle med sine fem kronblader og svake duft, er i mine øyne usedvanlig vakre.
De symboliserer på en måte muligheten til å nå mange med enkle og ærlige hensikter. Det jeg liker aller best er at den faktisk tåler vårt røffe klima her i fjellbygdas vinterland. Her ligger også mye symbolikk om man vil....

fredag 10. juli 2009
Naturens gang eller menneskestyrt vern???


Myndighetene har spyttet inn uhorvelige summer for vern av våre rovdyr og en stadig voksende stamme setter sitt preg på stadig flere samfunn.
Mennesker som bor i disse områdene er ofte frustrerte og mange engster seg for å ferdes i skog og mark.



