Å tjene til livets brød

Arbeider man ærlig, hardt og målbevisst og greier å skaffe overskudd til seg selv og sin bedrift,

blir man lett uglesett og et offer for negativ omtale.

Vinner man derimot en skikkelig pengeslump i et lotteri er man helt.

Arbeider man ærlig, hardt og målbevisst, men uten å lykkes,

er man en sliter og en taper.

Har man ikke mulighet til å slite å jobbe fordi man er syk eller rammet er man en belastning.

Hvem er det som dømmer?

Hvem er det som vet?

Hva om vi kunne utnytte de positive ressursene i hvert enkelt menneske til beste for alle?

Klikk Klakk og Snikk Snakk -i korridorene....

I små og store samfunn, på arbeidsplasser og i ulike sosiale settinger, ser det ut til at menneskene har et slags ubestemmelig behov for å danne klikker, utestenge noen fra det gode selskap eller i det minste la være å involvere. Noe usynlig og udefinerbart som ligger imellom, der en eller flere sterke personligheter fremstår som en type leder(e) for den aktuelle klikk eller gruppe. Her kan det herske til dels sterke meninger og holdninger om hva man bør eller ikke bør gjøre, eller hvordan man kan kle seg eller oppføre seg for å bli akseptert som like mye verdt som de andre.

Et offer for negativ omtale eller negative holdninger fra folk flest kan hende lider uforskyldt.
Den som dømmer har sjelden tatt seg tid til å søke forklaringer eller se grunner for at noen gjør som de gjør eller er som de er.
Det finnes alltid en historie og ingen historie er lik.
Menneskene er ulike og unike. Hvert liv har en personlighet eller sjel og en bakgrunn og historie som kan forklare hvorfor man er som man er. Mange vet det ikke selv engang så hvordan kan andre vite?
Et gammelt ordtak: Døm ingen før du har gått ti mil i hans sko. Det bør vi aldri glemme når vi påberoper oss retten til å dømme et annet menneske for hva det er eller gjør.

Hvem er du som mener deg berettiget til å kritisere andres gjøren og laden?

Hvem er du som opphøyer deg selv, gjerne på bekostning av noen som ikke er tilstede?

Hvem er du som liker å uttale noe negativt om noen som ikke er som deg?

Hvem er du som mener å ha innsikt i en annens liv og virke og derfor har rett til å dømme?

Hvem er du som kritiserer og dømmer uten å spørre hvorfor?

Hvem er du og hva slags liv lever du når du har behov for å rakke ned på en annen?

Hvem er du og hvilken rett har du?

Hvordan kan du?

Hvordan har du det?

Egentlig???….

En kjøkkenbenk til besvær

På kjøkkenbenken hoper det seg raskt og alltid opp med en hel masse saker og ting, papirer og alt som man må legge fra seg et sted og ikke riktig vet hvor, når man står der med de ulike sakene i hendene. Ingen familiemedlemmer er bedre eller verre en noen annen, men det er de færreste som tar seg på tak å rydde og plukke opp etter seg slik at de respektive dingsene får plass der de egentlig hører hjemme. Et forferdelig og grusomt rot som kan psyke ned den sterkeste sjel, og kjøkkenbenken fremstår som et synlig og skamfullt symbol på vår grenseløse overflod i vår del av verden.

Det er ikke bare på kjøkkenbenken det hoper seg opp, men stort sett overalt og hvem har tid og ork til å fjerne alt det redselsfulle rotet som vi strengt tatt ikke engang har bruk for?

En god gammeldags husmor kanskje som steller og rydder og vasker og lager mat fra bunnen av og ikke trenger å bekymre seg for annet enn familiens og boligens ve og vel. Innimellom glimter hun til med sitt nærvær og med et skippertak der det enkleste bare er å skufle alt rett i søpla, for hvem er det som savner noe når alt kommer til alt? Vi kjøper jo bare nytt hele tiden likevel så snart vi har lyst på noe. Og har vi ikke penger akkurat da, så handler vi på krita for alle behov skal tilfredstilles nå og med det samme. En stakket stund er alt såre vel og kjøkkenbenken kan fremstå som et glansbilde fra en svunnen tid eller et bilde fra en interiørkatalog.

Akk, så lenge det varer.

Den gode må lide, den onde går fri.

Om man blir utsatt for forbrytelser, overgrep, tragedier eller andre hendelser der en annen part i utgangspunktet kan klandres, kan man til en viss grad oppnå noe sympati, medfølelse eller engasjement umiddelbart hvis hendelsen er såpass spesiell at den rører ved noe i det enkelte mennesket.

Selv om det skulle finnes et hjelpeapparat som burde ta tak i enkeltsaker og sørge for at rettferdigheten og godheten skjer fyllest blotner ofte det hele bort etter en tid, og når tiden går blir det liksom glemt og den som er "offer" må selv sørge for å bearbeide sine følelser slik at de blir til å leve med.
Hvis man ikke greier det kan hele livet til en i utgangspunktet uskyldig, være ødelagt.

Har man ressurser og viten og vilje til å legge ned stort følelsmessig arbeid for å bearbeide og la følelsene slippe og ende opp med tilgivelse og forsoning er det antakelig den eneste veien å gå, for å slippe å føle seg rammet.
Urettferdigheten er at uansett er det offeret som må bære straffen, mens forbryteren går fri.


Les: Den gode må lide mens den onde går fri!

Hjelp når man trenger?

Når man er utslitt og svak, langt nede eller rammet av alskens problemer eller utfordringer som er vanskelig å takle, må man være oppegående, klartenkt, sterk og frisk for å få hjelp og avlastning som man trenger. Og er man oppe trenger man ikke den hjelpen som man ikke får når man er nede og trenger den....

Lirosa blomstrer...

Lirosa (Rosa pimpinellifolia) er hardfør og nøysom, full av små stikkende torner og sprer seg lett. Opprinnelig kommer den fra Sibir, kultivert siden begynnelsen på 1800-tallet.

Lenge står rosebusken uten synlige tegn på knopper til blomstring, en dag kan man såvidt skimte en knopp eller to, så helt plutselig skjer det liksom som en eksplosjon: roser springer ut overalt og de rene hvite blomstene som hver for seg er svært så enkle med sine fem kronblader og svake duft, er i mine øyne usedvanlig vakre.

De symboliserer på en måte muligheten til å nå mange med enkle og ærlige hensikter. Det jeg liker aller best er at den faktisk tåler vårt røffe klima her i fjellbygdas vinterland. Her ligger også mye symbolikk om man vil....

Naturens gang eller menneskestyrt vern???

Når bamsefar våkner fra vintersøvnen sin er han nok sulten og trenger mat.

I ymse skolebøker ble vi lært at bjørnen er planteeter men at det fantes en og annen slagbjørn som kunne ta sau eller andre dyr. I verneområder for bjørn dukker det utover våren stadig opp beviser for at bildet nok er mer sammensatt enn som så.

De som ferdes mye i skog og mark finner en mengde elgkadaver som viser at bamsefar nok ikke bare eter blåbær.

Naturens lov gir den sterkeste rett til overlevelse og den svakeste går under. Når mennesket påvirker bestanden av en art til å vokse mer vil det i neste nu gå utover andre bestander.

Sauenæringen har i en årrekke fått merke denne prolematikken og stadig flere sauebønder har sett seg nødt til å legge ned sine bruk.

Myndighetene har spyttet inn uhorvelige summer for vern av våre rovdyr og en stadig voksende stamme setter sitt preg på stadig flere samfunn.

Mennesker som bor i disse områdene er ofte frustrerte og mange engster seg for å ferdes i skog og mark.

Ekspertene mener denne angsten er grunnløs og ofte har vi sett holdninger som nærmest håner dem som uttrykker slik engstelse.

Denne elgkua ble tatt av bjørn i fjor vår, hun bar på to kalver og spørsmålet er hvilke dyr vi skal verne om?

En sauebonde som finner sine skamferte og lidenede husdyr vil naturligvis kjenne smerte og over tid bli påvirket.

Elgjegere som oppdager mengder av stygt behandlede dyr vil også kjenne frustrasjon.

Dette er en problematikk som må taes på alvor uavhengig av om bjørnen er reell "farlig" eller ikke. De fleste rovdyr vil naturlig sky mennesket og trekke seg unna lenge før man ville vært i nærheten av å oppdage dem. En rikholdig fauna kan være et mål i seg selv men menneskelige følelser og behov må taes på alvor, så også andre dyr enn våre fire store......

Stille morgenstund

Stille morgenstund

Sol fra skyfri himmel

Speilblank sjø

Nykokt kaffe ute i det fri

Rhododendron i blomst

Ro til å kjenne glede

Vente litt

Bare bli

Før stunden er forbi

Lys for døde barn og unge

En sorgtung mor kommer mot meg, hennes døde barn skulle fylt ett år i dag. Barnet hun elsker over alt på jord er dødt. Barnet som kun fikk leve noen få timer. Sorgen er tung å bære og mennesker hun kjenner krysser gaten for å unngå å møte henne. Når hun likevel møter noen unngår de å snakke om det hun aller helst vil snakke om, det eneste hennes tanker er fylt av: sitt døde barn som aldri fikk oppleve sin første fødselsdag.

En far sitter på en benk i parken, han stirrer tomt fremfor seg og spekulerer på om han skal orke å gå tilbake til arbeidet sitt igjen eller om det i det hele tatt er noen mening i å leve mer.
I dag er det to år siden ulykken, da hans 4-åring omkom fordi han på uforklarlig vis havnet under traktorhjulet da de skulle hjelpe foreldrene hans på hjemgården.
Faren bærer på en smerte som setter sitt preg på hele hans tilværelse. Han føler skyld og skam blandet med sorg og savn som er mer enn et menneske kan greie. Barnet hans er dødt og han får aldri se det igjen.

Et foreldrepar har nyss fått beskjed om at deres 17-åring er omkommet, omstendighetene er enda uklare, men det er mistanke om en kriminell handling.

De har akkurat hatt en diskusjon om de kanskje skal flytte fra hverandre nå når barna er blitt såpass store.
En kaffekopp går i golvet med et knas, et skrik og: ”nei det er ikke sant!”
De kan ikke fatte det, han stakk jo akkurat hodet innom døra og slengte kjekt med leppa. Moren husker at hun småkjeftet litt da han dro. Så farer hun opp og begynner å romstere med oppvasken tilsynelatende uanfektet av meldingen de akkurat har fått. Faren tar til tårene og stikker ut i garasjen. Det kan ikke være sant, han kommer nok snart hjem igjen.

I morgen er det nye foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler, venner og bekjente som opplever at et barn eller en ungdom dør. Årsakene og omstendighetene er utallige og skjebnene uendelig mange. Reaksjonene likeså, og sjokket, sorgen, savnet og den uendelige smerten er ikke til å bære. Livet blir snudd på hodet og man må ta valg man kanskje aldri hadde forestilt seg å måtte ta. Venner man trodde man hadde, blir borte, mens nye kanskje kommer til.

Å bære sitt eget barn til graven er naturstridig. I vestens velferdssamfunn har vi fjernet oss fra virkeligheten på en måte som gjør oss enda mer sårbare når vi blir rammet av slike familiære katastrofer.

Lirosa våger den påstand at døden er et tabubelagt emne. Spesielt når omstendighetene er tragiske eller vonde.
Det er akseptert at gamle og syke mennesker som er ”mette av dage” dør. De kan vi snakke om og minnes med respekt. Men når døden inntreffer på upassende tidspunkt er de liksom ikke lov å nevne, med unntak av den første tiden etterpå eller i spesielle sammenhenger. Sine døde barn skal man ikke snakke høyt om heller ikke de som tok sitt eget liv eller omkom i altfor ung alder under andre tragiske omstendigheter.

Paradokset er at det er dem man egentlig har mest behov for å snakke om og regne med.
Hvis vi kan ta de døde barna med oss på en normalisert måte i hverdagen vil sorgen være lettere å bære.

Hvis det er aksept for å synliggjøre sorgene uten å bli møtt med fordom og taushet eller sårende kommentarer gjør det livet levelig.
De som tør å vise åpenhet fortjener å bli møtt med omsorg og respekt.

Derfor har lirosa i dag tent lys for alle døde barn og unge.

Hvorfor?

Hvorfor vil mange voksne absolutt putte søtsaker og kaker og fingre og ting de selv har lyst på, i munnen på babyer og små barn?

Hvorfor introduserer man sjokolade, saft og brus samt annen unyttig føde for unger som enda ikke har behov eller eget ønske om slikt?

Velkommen til lirosas spinnerier

Med behov for en ytringsside som dreier seg om annet og mer enn strikkespinn og kreativitet ønskes herved nye lesere velkommen til lirosas tanker og spinnerier.

Mangt og mye engasjerer og stjeler energi samt flytter fokus bort fra de positive tingene i livet.

Urettferdighet, enkeltes tilsynelatende manglende evne til omsorg og forståelse for andre som kanskje ikke har det så greit, maktapparatetes "overkjøring" av individer hvor omstendighetene tilsier at man burde utvist romslighet og "sunt bondevett" i stedet for å følge byråkratiske regler er blant sakene lirosa ønsker å fokusere på.

Lirosa vil sette spørsmålstegn ved samfunnssaker og menneskelige forhold.

I tillegg kan det komme små drypp av hverdagslige hendelser som sett i større perspektiv likevel vil kunne konkludere med at alt henger i hop og at helheten kan være viktigere enn hensynet til den enkelte. Stort sett alle lirosas funderinger og betraktninger konkluderer med at det å være ærlig både overfor seg selv og andre er løsningen på det meste: SÅ ENKELT, -MEN LIKEVEL SÅ VANSKELIG.